**INFORMASJON OM NARKOTIKA** Typer narkotika : Det er vanlig å inndele de narkotiske stoffene i grupper ut fra virkning. Følgende grupper blir omtalt her. Gruppe 1. Cannabisproduktene. Gruppe 2. Opiatene. Gruppe 3. Sentralstimulerende midler. Gruppe 4. Hallusinogener. Gruppe 5. Narkotikaklassifiserte legemidler. Tobakk, sniffestoffer og alkohol er ikke tatt med. Inntaksmåter : Narkotiske stoffer kan inntas på forskjellige måter : -Røyking -Injisering -sniffing -spising Alle inntaksmåtene fører til at virkestoff kommer inn i blodbanen, og ført til hjernen der det gir rusvirkning. Alle inntaksmåter er ikke egnet for alle stofftyper, men hva som er vanlig for den enkelte stofftype beskrives under hver enkelt stoffgruppe. *CANNABISSTOFFENE* Historikk : Cannabisplanten stammer trolig fra området omkring Himalaya. Første gang man kunne spore bruken var i år 2737 f.Kr. Rusen er beskrevet av den kinesiske keiseren Shen-Nung. Planten ble brukt i forskjellige religiøse seremonier opp gjennom tidene, og spredt til de forskjellige land etter hvert som det oppstod handel og samkvem. I vesten har cannabisstoffene vært lite kjent og brukt før i nyere tid. I gruppen cannabisstoffer finner man Marihuana, Hasjisj, Cannabis-olje (Hasjisjolje) og THC-olje. Hvor pruduseres cannabisstoffene : De viktigste produsentlandene av cannabisstoffer er i dag er Tyrkia, Irak, Libanon, Afghanistan, Pakistan, Mexico, USA, Marokko, Colombia, Jamaica og en del afrikanske land. Hvordan det fremstilles : Marihuana, hasjisj og cannabis-olje fremstilles fra planten Cannabis sativa (Indisk hamp), som er en hardfør gressort som trives best i subtropisk og tørt klima. Det er en 1-årig viltvoksende plante som kan bli opptil 5 meter høy. Planten har en frisk grønnfarge. Den har en markert hovedstengel, med mindre stengler parvis oppover. Bladene er smale og sagtannete, 5-9 blader på hver stilk. Planten er vekstvillig og kan dyrkes på friland under klimatiske forhold som de man har her i landet. Det er gjort beslag så langt nord som i Kvæfjord i Troms. Innendørs kan planten dyrkes overalt. Plantens stengelmateriale har vært benyttet i tauproduksjon. Frøene er brukt til dyrefor. Planten inneholder mange stoffer, hvor et er stoffet som frembringer rusen. Stoffet heter Tetrahydrocannabinol (THC). Virkestoffet THC er fordelt i hele planten, både i han- og hun-planter. Det er mest THC i de blomstrende toppskuddene og i bladene. THC foreligger i lav konsentrasjon i stengelmaterialet som svært sjelden brukes i narkotikaproduksjon. Roten og frøene inneholder ikke virkestoffet THC. Virkestoffet THC utvikles i planten med en gang den har spirt. Størrelsen på planten har derfor liten betydning for innholdet av virkestoff. Cannabis er regulert som et internasjonalt narkotikum. I Norge er cannabis definert som de overjordiske deler av alle vekster av slekten Cannabis, unntatt frøene. Skiller man ut harpiksen, er resten ikke å regne som narkotika. MARIHUANA Marihuana er første trinn i fremstillingen av narkotika fra cannabisplanten. Det fremstilles ved at planten høstes, tørkes og males opp. Man bruker da ikke selve hovedstengelen, og graden av oppmaling kan variere. Marihuana inneholder således gjerne hele bladfragmenter, mindre stengler og fra tid til annen også frø. Om en marihuana-kvalitet inneholder frø, er ofte avhengig av hvor planten har vært dyrket. Planten er som nevnt ettårig, og vil på slutten av vekstsesongen utvikle blomster og frø. Ved dyrking i varmere strøk lar man gjerne planten få utvikle frø, da dette gir en høy virkestoffkonsentrasjon i toppskuddene. Slike utenlandske marihuanakvaliteter inneholder derfor ofte frø. Norskdyrket marihuana blir oftest høstet før den når blomsterstadiet. Dette skyldes at vekstsesongen i Norge er så kort at planten rett og slett ikke rekker å nå blomstrings- og frøstadiet. Dyrker man planten innendørs, er det imidlertid ingen problemer med å få utviklet frø. Utenlandsk marihuana er som regel grovere og mer brun enn norskdyrket. Den har også helt annen lukt. Norskdyrket er gjerne grønn og lukter omtrent som tørket gress. Importert vare har en mer særpreget krydderlukt. Inneholdet av THC i marihuana kan variere sterkt. Man regner vanligvis at det ligger mellom 0 og 2,5%. I utenlandskdyrket marihuana har det vært målt THC- konsentrasjon helt opp til 15%. Dette skyldes da at man bevisst har isolert de blomstrende toppskuddene som kalles «Thai-sticks». Man kutter da av toppen på en plante og binder blad og grener inntil stengelen med en tråd, før det hele tørkes. HASJISJ Foretar man en ytterligere raffinering av marihuana får man hasjisj. Hasjisj er egentlig ikke noe entydig produkt. Farge og konsistens kan variere betydelig. Fargen kan variere fra sort via mørk brun, brun, lys brun, rødbrun, gråbrun, grågrønn til grønn. Konsistensen kan være kornet og tørr, seig og plastisk (formbar) eller hard. Variasjonene i produksjonskvaliteten er egentlig uendelige, og skyldes i første rekke forskjellige produksjonsteknikker og tradisjoner. Hasjisj foreligger som oftest i plater eller «kaker». Den vanligste oppdelingen av hasjisj i Norge er «beiser, bønner eller tjaller». Disse bitene er skåret med kniv. Utenlands kan bitene være brukket av plater og av den grunn mangle rette kanter. I den senere tid har man sett alle slags utforminger, alt etter hvordan stoffet skal smugles. Hasjisjplantene er ofte påsatt et stempel eller annen form for preging i selve materialet. Slike stempler kan også sitte på emballasjen og en rekke forskjellige varianter er registrert. Man har noen få ganger beslaglagt hasjisj i pulverform. Innholdet av THC i hasjisj varierer også sterkt. Som en veiledning kan man imidlertid si at det ligger innen området 2-8%, med hovedtyngden av materialet i den nederste del av dette området. Bruker man kun materialet som man lager Thai-sticks av (toppskudd) vil THC-innholdet bli høyere. Tidligere mente man ut fra farge og konsistens litt om hvor bra hasjisjen var, dvs. om den inneholdt mye THC og ga rus. Dette er ikke lenger mulig, da det er vanlig at stoffet drøyes og tilsettes blandingsstoffer. Dette skjer i liten grad i produksjonslandene. I Spania og Nederland derimot, har man hørt at importøren koker det hele på nytt og tilsetter stoffer som øker mengden. For å gjøre den myk kan man tilsette Mango-olje. For å gjøre den hard, tilsettes husstøv m.m. CANNABIS-OLJE Cannabis-olje (ekstrakt) er det mest konsentrerte produktet av Cannabis sativa som man i dag kjenner. Blandingen er sort/grønnbrun og har en behagelig lukt. Grunnen til at man produserer cannabis-oljen er at det derved blir lettere å smugle. Tradisjonell marihuana og hasjisj inneholder så lite virkestoff at man må smugle store mengder for å oppnå en viss fortjeneste på virksomheten. Ved at man konsentrerer virkestoffinnholdet blir det totale kvantum man trenger å smugle mindre. Innholdet av THC i cannabis-olje varierer enda mer enn i marihuana og hasjisj. Det er registrert beslag med THC-innhold fra 10-60%, mens man her i landet ikke har målt høyere THC-konsentrasjon enn ca. 30%. Cannabis-oljen dryppes på tobakk eller strykes på sigaretter før bruk. TCH-OLJE THC-olje er et nytt produkt, som aldri er sett i Norge. Her har man videreforedlet cannabis-oljen, slik at man har fått et rent produkt med opptil 100% virkestoff. Oljen er en blank, tyntflytende væske. Lukten er ikke beskrevet. Hvilken rus oppnås : THC er ikke vannløselig, men binder seg til fettvev og løses i dette (fettløselig). Man kan ved nøyaktige metoder påvise de stoffene THC har dannet, opptil 30 dager etter siste inntak. Etter gjentatte inntak vil nivået av THC øke i fettvevet og det vil oppstå depoter. Rusen som oppstår er avhengig av mengden stoff som tilføres, personligheten til brukeren, omgivelsene samt hvilke forventninger brukeren har. Ved moderat inntak av cannabisprodukter vil man oppnå. (Moderate inntak) Marihuana : 0,5-1,0 gram Hasjisj : 0,2-0,5 gram Cannabis-olje: få dråper - Umotivert gledesfølelse (latterkick). - Pratsomhet og livlighet. - Endret sanseinntrykk av omgivelsene (tid, rom, fast avstand etc. blir oppfattet annerledes). - Selvkritikken blir nedsatt og omdømmet svekkes (man kan foreta kritikkløse handlinger). - Innlæringsevnen svekkes, det blir vanskeligere å konsentrere seg. - Dyp selvforståelse. - Korttids- og langtidshukommelsen svekkes. - Søvnforstyrrelser er vanlige. - Langsomme reflekser og problemer med å koordinere muskelbevegelser. THC i store mengder er å regne som et Hallusinogen, derfor vil andre virkninger oppnås etter vedvarende bruk. Dette fordi THC-nivået i kroppens fettvev stiger. Opphopningen kan nå slike mengder at man får hallusinasjoner og virkninger som ved inntak av f.eks. LSD (lysergsyre- dietyllamid). - Sanseinntrykkene forsterkes, spesielt syns- og hørselsopplevelsene. Særlig gjelder dette musikk og rytme, farge og form. Sinnsykelige symptomer kan utvikle seg, ofte av forbigående karakter, med sansebedrag, vrangforestillinger, særlig forfølgelsesforestillinger, ofte innledet av uro og angst. Omgivelsene blir oppfattet annerledes enn virkeligheten tilsier. Psykoser er vanlige og kan i enkelte tilfeller bli kroniske. Sinnsykdom og schizofreni med etterfølgende innlegging på sinnsykehus kan forekomme. Noen personer er mer disponert enn andre for dette, men ingen vet på forhånd hvem som er disponert for slike nervelidelser. Indikasjoner på bruk : - store utflytende pupiller - blodsprengte øyne (rødt på det hvite) - høyere puls, stigende blodtrykk - tørr munn - latteranfall - kvalme, oppkast kan forekomme Hvilket utstyr brukes : Den vanligste inntaksmåten for cannabisprodukter er røyking. Marihuana kan røykes alene eller blandes i tobakk. Hasjisjen røykes gjerne sammen med tobakk. Cannabis-oljen kan impregneres på tobakk på forhånd, eller dryppes på sigaretter eller i pipe. Det finnes også andre inntaksmåter for cannabisproduktene. Man skal imidlertid være klar over at hverken marihuana, hasjisj eller cannabis-olje er vannløselige, og er følgelig ikke egnet for injeksjon. Når man allikevel hører om at hasjisj blant annet inntas som te, så skjer dette ved at man sammen med tevannet drikker den hasjisjen som ligger uoppløst. Virkningen etter røyking kommer etter få minutter og varer i relativt kort tid (1-2 timer). Etter spising/tygging kan det gå fra en halv time til en hel time før virkningen kommer. Rusen varer da fra 3-5 timer. THC suges da opp fra tarmen. Det tar da lengre tid før virkestoffet kommer i blodet og når hjernen. THC kan ikke påvises i blod eller urin i ren form. Når det kommer inn i kroppen binder THC seg til andre stoffer, og det er disse stoffene man leter etter når blod/urin undersøkes. Brukerutstyr : - Maispipe m/rist i bunnen ( risten er ofte en spiral laget av piperenser hvor busten er avbrent). - Chillum «lum» (rett pipe med hull foran, må holdes oppover ved røyking så ikke blandingen faller ut). - Alle typer piper (vannpiper, tom dorull, hull gjennom hjørnet av et bord, hylse rundt kulepenn m.m.). - Pesolavekt (fjærvekt fra 5-1000 gram). - Brent knivblad (for å skjære i hasjisjen, bladet varmes på forhånd for at det skal gå lettere). - Fyrstikkeske, filmboks, metalleske, kinderegg m.m. - Gladpack (plast, en bit er ofte kuttet fra hel rull). Skadevirkninger : Akutt giftighet THC er en gift, men dødelig dose er så høy at det er nesten umulig å oppnå denne ved røyking. Dette betyr ikke at det ikke er helserisiko knyttet til langvarig bruk. Plager p.g.a. giftvirkningen er likevel nokså vanlige.Plagene kan være buk-krampe, diare, tungpustethet, forstoppelse, vondt i halsen, hoste, hodepine, kvalme, brekninger, rennende nese, brystsmerter og svimmelhet er de mest vanlige. Kun et fåtall misbrukere opplever så utpreget besvær at de må søke lege for det. Mye tyder på at THC er kreftfremkallende. Dersom man har svelget større mengder for smugling og det går hull på emballasjen, kan det medføre alvorlige forgiftninger. Avhengighetspotensialet : Spørsmål om avhengighet ved bruk av cannabisprodukter er svært omstridt. En holdning er at cannabis er et uskyldig rusmiddel som ikke gir fysisk avhengighet. Den psykiske avhengigheten er lett og beregnes som en ufarlig tendens til å få lyst på mer. Den motsatte holdningen har vært at hasjisjbrukere ganske raskt kommer i en driftslignende tilstand som trekker misbrukeren videre på veien mot misbruk av andre stoffer. Dagens forskning peker mot et mellomstandpunkt. For å forklare dette nærmere må vi belyse noen fenomener forbundet med avhengighet. Toleranseutvikling : Minsket følsomhet for stoffvirkningen er påvist i forsøk på både mennesker og dyr. Rusen varer kortere fordi stoffet omsettes raskere i kroppen. Større doser må til for å gi samme effekt. Abstinens : Flere kontrollerte undersøkelser har vist at det oppstår fysiske reaksjoner hvis langvarig bruk avbrytes brått. Lette symptomer som søvnforstyrrelser, nedsatt matlyst, rastløshet, svetting, frysninger, kvalme, muskelkramper, skjelvinger, diare og mavekrampe er påvist. Symptomene kommer samtidig med fall av THC-nivået i blodet. Den fysiske abstinens er kortvarig og varer ikke mer enn 3 dager. Psykisk avhengighet til cannabisstoffer er sterkt varierende, men absolutt tilstede for alle misbrukere. Avhengigheten har sammenheng med hvordan miljøene og misbrukerne ser på cannabisbruk, hvilke risikofaktorer som er forbundet med misbruk, tilgangen på stoffet og hvor ettertraktet det er. De fleste opplever at det er vanskeligere å påvirke misbrukerens forhold til cannabis enn til andre stoffer. Dette gjør at den psykiske avhengigheten er vanskelig å få bukt med. Fysiske og psykiske skader : Det er sikkert at cannabis-røyking fører til økt forekomst av betennelsestilstander. Motstandsevnen i slimhinnene svekkes og betennelser i bihulene, nese, svelg, luftrør og lunger er vanlige. cannabis-røyking vil forverre tilstanden til dem som allerede har astma og andre lungelidelser. Cannabisstoffene røykes på en spesiell måte, ved at man trekker røyken raskt ned i lungene og holder den der over tid for å oppnå bedre virkning. Dette gir en spesiell irritasjon fordi røyken er varm. Tjæren i cannabisstoffene er flere ganger sterkere enn tjæren i tobakk. Faren for kreft er overhengende og vil komme etter færre inhaleringer enn ved tobakksrøyking. At man vanligvis røyker cannabisproduktene sammen med tobakk, gjør ikke faren mindre. Blodets evne til å transportere surstoff svekkes, da kullosen binder seg til hemoglobinet (CO binder seg ca. 200 ganger lettere enn O2 til hemoglobinet). Dette gjør at hjertet får for lite oksygen og hjerterytmen endres (høyere puls og senket blodtrykk). Dette har ikke noen avgjørende betydning for friske mennesker på kort sikt. For mennesker med anlegg for sykdommer i hjertekarsystemet har det stor betydning. Fare for hjerteinfarkt og blodpropp blir resultatet. Langtidsvirkninger er ikke godt nok utforsket, men man regner som sannsynlig at risikoen for de ovennevnte sykdommer er meget stor. Det er også en økt tendens til diare ved hyppig bruk av cannabis. Cannabisproduktene vil senke nivået av hormonene som stimulerer eggvekst og eggløsning hos kvinner. Menstrasjonsforstyrrelser er vanlig med påfølgende tap av lysten til seksuell aktivitet. I verste fall med sterilitet som resultat. Videre vil melkekjertlene påvirkes slik at melkeproduksjonen minsker og amming vil da bli vanskelig. Hos gravide kvinner vil cannabisstoffene passere fra morkaken og over i blodet med påfølgende fare for misdannelser, lavere fødselsvekt og fosterdød. Hos mannen vil nivået av testosteron (mannlig kjønnshormon) synke. Det vil svekke dannelser av sædceller og øke risikoen for defekte/misdannede sædceller. Lysten til seksuell aktivitet vil avta og i verste fall føre til impotens og/eller sterilitet. Immunitetsforsvaret er påvirket av hormonene og når hormonene blir svekket vil dette ha betydning for kroppens eget forsvar. Man vil derfor lettere pådra seg sykdommer. Det er nevnt tidligere at THC binder seg til fettvevet i kroppen. Lagring i kroppen starter ved såvidt sjelden bruk som en gang hver 8-10 dag. Hukommelsen, følelsene og instinktet svekkes og man stopper helt/delvis i utviklingen da hverdagen oppleves i rus. Reelle oppfatninger av tid, følelse, stemning, drømmer, gleder og lærdom forandres. Jo tidligere man begynner med cannabis-røyking, jo verre er det. Hjerneskade ved langvarig bruk av cannabis er mulig. Det er vanlig at cannabisrøykere får akutt angst og forvirringsreaksjon, ikke sjelden med paranoid preg. Dette kan ved vedvarende bruk forverre seg til psykoser og alvorlige sinnslidelser. Schizofreni kan utløses. Helge Waal har oppsummert cannabisens skadevirkninger og klassifisert skadevirkningene i tre grupper: Sikker, sannsynlig og mulig. 1. Det er sikkert at cannabis-røyking fører til økt forekomst av betennelsesskader som bronkitt, sinusitt og andre luftveiskatarrer. 2. Det er sikkert av cannabisbruk forverrer lidelsene hos folk med astmatiske og andre obstruktive lungelidelser. 3. Det er sikkert av cannabisrøykere vil få økt hyppighet av lungekreft, og det er sannsynlig at dette vil komme raskere enn ved sigarettrøyking. 4. Det er sikkert at misbrukere får økt forekomst av karboxyhemoglobin og derfor lavere evne til surstofftransport i blodet. 5. Det er sikkert at hjerterytmen påvirkes slik at folk med hjertelidelser kan skades. 6. Det er mulig at langtidsbruk kan øke forekomsten av blodtrykksforandringer og hjerte-karlidelser 7. Det er sikkert at det skjer påvirkninger av hormonreguleringssystemet i kroppen, slik at i alle fall regulering av eggløsning og sædproduksjon svekkes. 8. Det er mulig at det kan oppstå forstyrrelser i arvestoffene eller i sædcellene som kan gi økt forekomst av misdannelser, men dette er i så fall ikke noe vanlig fenomen. 9. Det er sannsynlig, men ikke sikkert, at cannabisbruk under svangerskap kan gi svekket fostervekt, økt forekomst av fosterdød og kanskje i følsomme faser og sammen med andre faktorer økt forekomst av misdannelser. 10. Det er sannsynlig at cannabisbruk kan svekke motstandskraften mot betennelser, og det er mulig at allergiske lidelser kan forverres. 11. Det er sikkert at cannabispåvirkningen svekker innlæringsevnen under rusen. Korttidshukommelsen nedsettes. Det er mulig at store og langvarige doseringer gir varige innlæringsvansker hos noen. 12. Det er sikkert at cannabispåvirkningen har dempende, sløvende effekt, som etter mer omfattende bruk kan gi langvarige sløvhetstilstander som først går over etter uker til måneder uten misbruk. 13. Det er mulig at noen, kanskje de som er særlig disponert, kan få hjerneskade på lengre sikt. 14. Det er sikkert at cannabinoider lagres ved binding til fettvevet. Kroppen utgjør derfor et betydelig reservoar hos noenlunde regelmessige brukere. Det er sannsynlig at denne lagringen starter ved såvidt sjelden bruk som en gang hver 8-10 dag. Betydningen av dette er ikke sikker fordi en ikke vet hvilke omsetningsstoffer som lagres og om det frigis aktive stoffer til blodet som påvirker hjernen. Det er imidlertid sannsynlig at lagringsmekanismen medvirker til det sløvhetsbildet en ser ved stort og langvarig forbruk. 15. Det er derfor sikkert at flere misbrukere vil ha en konstant cannabispåvirkning i kroppen. Men det er usikkert hvor biologisk aktiv denne påvirkningen er. De langsiktige helsemessige konsekvensene av dette er uavklart. 16. Det er sikkert at cannabisrusen gir svekket koordinasjon og handlingsevne, slik at evnen til å føre biler, fly og andre maskiner sterkt svekkes. 17. Det er sikkert at cannabisbruk gir økt forekomst av en rekke psykiske vansker som akutte angstreaksjoner, nedforhetsreaksjoner og en type toksiske psykoser. Det er sikkert at bruken forverrer behandlingen av sinnslidelser som schizofreni og depresjonstilstander, og det er sannsynlig at utbredelsen øker frekvensen av sykdomsperioder. 18. Det er sannsynlig at en type uklare psykiske plager i form av ettersvingninger - flash-fenomener, øker med bruken i samfunnet. 19. Det er sikkert at cannabis forsterker virkningen av alkohol og virker inn på flere former for legebehandling. Det er sannsynlig at dette kan forsterke skadevirkningene av alkoholbruken og skade flere grupper av pasienter. Listen er som det fremgår nokså omfattende. Misbruk medfører derfor helt reelle helsefarer. Svarene på slike spørsmål avhenger blant annet av om misbrukeren når et slikt nivå at det blir mulig å gjennomføre gode nok undersøkelser. En del av svarene kan vi altså bare få om vi taper kampen mot cannabismisbruk. Sosial mistilpasning som følge av bruk : Cannabisbruk er et avvikerfenomen. Siden det ikke er sosialt akseptert, betyr bruken av det at man har knyttet seg til avvikerkulturer. Slike grupper har oftest også andre problemer som kriminalitet og avvikende livsførsel. Endelig er det et selvstendig fenomen at cannabis er forbudt. Bruk og omsetning er straffbelagt slik at misbrukerne kan bli utsatt for ulike rettsreaksjoner. Påvist bruk kan også få følger for arbeidsforhold og liknende Behandlingsproblemer : Ettersom avhengigheten til hasjisj er å regne som lett, kontra stoffer som heroin/kokain etc., vil det ikke si at det er enklere å bli kvitt den psykiske avhengigheten. Med det behandlingsapparat som forefinnes i dag, er det ikke lett å få behandlingstilbud for cannabisbruk alene. Det beste for foreldrene som merker bruk hos barna, er å ta opp problemet med dem. Eventuelt kontakte foreldreforeninger, lege eller politi på forhånd, for å høre hva de erfaringsmessig mener er riktig. Det beste er å bytte miljø, få nye nøkterne venner etc. Dette alene hjelper en ikke til å løse alle problemene som man tidligere flyktet fra ved å ruse seg. De trenger enormt med støtte, og balansegangen mellom «hønemor» og det å støtte dem er vanskelig. *OPIATENE* Historikk : Opiumsvalmuen er dyrket så langt tilbake som i år 4000 f.Kr. av folk i Mesopotamia. Det er brukt av folk siden den gang som et legemiddel og/eller rusmiddel. I det 17. århundre fikk britene verdensmonopol på opium og solgte det til Kina i bytte for te, silke og sølv. Dette førte til en stor grad av opiumsavhengighet i den kinesiske befolkningen. Utbredelsen til vår del av verden har skjedd p.g.a. vår tids reisevirksomhet, samt at produsentene stadig søker nye markeder. I gruppen opiater inngår : - Naturlige opiater : opium, morfin, kodein - Halvsyntetiske opiater : heroin - Syntetiske opiater : Petedin, Metadon, Ketogan Hvor opiatene fremstilles : Opium dyrkes i et tørt og varmt belte som strekker seg fra Balkan over Tyrkia, Afghanistan, India, Burma, Vietnam, Thailand, Sør-Kina og i Mellom- og Sør-Amerika. Hovedprodusentene er «Det gyldne triangel» (Thailand, Burma, Laos), og «Den gyldne Halvmåne" (Afghanistan, Pakistan, Iran). Produksjonen finner sted på avsidesliggende gårder. Opiumsåkrene er små og mange. De illegale laboratoriene ligger enda mer utilgjengelig og under svært streng bevoktning. Hvordan den fremstilles : Opium fås fra opiumsvalmuen. Opiumsvalmuen er en ettårig plante som blir fra 70-100 cm høy, og blomstrer med røde, hvite eller fiolette kronblader. Kapselen er tilnærmet kulerund (av og til avlang), med en krage på toppen og en liten ring på stilken rett under kapselen. Størrelsen kan variere sterkt, fra en diameter på under 1 cm, til en diameter på opptil 4-5 cm. Av hver frøkapsel kan man utvinne gjennomsnittlig ca. 0,06 gram (60 mg) opium. Man trenger således ca. 17.000 opiumsvalmuer for å få 1 kg råopium. Etter avblomstring snittes det i frøkapselen. Etter 12-15 timer skraper man av det som har rent ut. Den tørkede plante-saften, råopiumen, er opprinnelig en melkehvit væske som blir brun/sort ved kontakt med lys og luft. I konsistens er råopium myk (formbar) med karakteristisk lukt og smak. Røykeopium er ikke vanlig å bruke i Norge. Den røykes av langskaftede piper eller vannpiper. Biten som skal røykes formes som en liten finger. Den festes så i pipen før oppvarming skjer. Røykes alene uten tilsetting av tobakk. Varmekilde er ofte parafinlampe, butanbrenner, lighter e.l. Raffinert opium (røykeopium) fås ved å male opp råopium, løse den i vann, varme opp løsningen og filtrere fra urenhetene. Fuktigheten fåes bort ved ytterligere oppvarming. Raffinert opium er sort med glinsende overflate, og har den samme karakteristiske lukt og bitre smak som råopium. Den vanligste inntaksmåten for opium er ved røyking, men det kan også spises, drikkes eller injiseres. Opium har en viss medisinsk anvendelse som smertestillende og hostestillende medikament, og som stoppende medikament ved diare. Grunnen til at man dyrker opium er imidlertid at den inneholder en rekke alkaloider (virkestoffer hvorav morfin og kodein har en utstrakt medisinsk anvendelse). Råopium inneholder ca. 25 prosent alkaloider, hvorav morfin inngår med ca. 10 prosent og kodein med ca. 1 prosent. De resterende 75 prosent består av vann, mineraler, organiske syrer, sukkerarter, harpiks, fett m.m. Opiumets narkotiske virkning skyldes inneholdet av alkaloider, i første rekke morfin. De fenomener (avhengighet, toleranse, abstinens) som man kan se ved misbruk av morfin, vil også gjelde for misbruk av Opium. Som en digresjon kan nevnes at frøene i opiumskapselen brukes i matvareproduksjonen. MORFIN Som nevnt inneholder råopium ca. 10 prosent morfin. Morfininnholdet kan variere mellom 5 og 15 prosent, avhengig av varianter av slekten Papaver Somniferum, og hvor de vokser. Det vil si at man for en opiumskvalitet med gjennomsnittsinnhold av morfin (10 prosent), må ha 10 kilo råopium for å få 1 kg morfin. Morfin ekstraheres fra opium direkte. Man får da ut morfin-base, som er et hvitt/gult krystallinsk pulver i ren form. Ved en slik ekstraksjon vil man imidlertid alltid få med en del forurensninger fra opium, slik at pulveret vil være brunaktig (som kanel). Konsentrasjonene av morfin i slikt materiale ligger vanligvis mellom 60 og 90 prosent. Morfinbase er ikke vannløslig, følgelig er den ikke egnet for injeksjon. For å kunne injisere morfinbasen tilsetter man en syre, og varmer opp (askorbinsyre, vinsyre eller sitronsyre er mest brukt). Basen reagerer da kjemisk med syren og går over til et salt som er vannløslig . Morfin er et ypperlig smertestillende stoff. Det har imidlertid den ulempen at det utvikler avhengighet. Morfin lar seg lett omdanne til kodein, et stoff som har en utstrakt medisinsk anvendelse (hostestillende og smertestillende), og som det er stor mangel på. HEROIN Har man morfinbase kan man ved hjelp av en kjemisk prosess omdanne morfinbase til heroinbase. Heroinbase er et gråhvitt pulver med styrkegrad 45-90 prosent. For å injisere dette må man som med morfinbase tilsette syre. Prosessen er: Heroinbasen blandes i vann, tilsettes syre og varmes opp. Når den kjemiske prosessen har skjedd, trekkes blandingen opp i sprøyten uten kanyle (man legger en bomullsdott ned i blandingen, setter sprøyten mot dotten og trekker væsken gjennom bomullsdotten opp i sprøyten). Så settes kanylen på og blandingen injiseres. Videre foredlingsprosess gjøres ved å tilsette saltsyre til heroinbasen. Man får da sluttproduktet heroinklorid. Heroinklorid er et hvitt pulver som også kan være grått eller brunt, alt etter renheten og produksjonsprosessen. I ren form har den en konsistens som kan minne om potetmel. Dette er den letteste, fineste og reneste heroin på markedet. Innholdet av heroin varierer fra beslag til beslag. Den vanligste måten å innta heroinklorid på er å ta det intravenøst. Man kan også sniffe det gjennom nesen, og denne måten ser ut til å bli mer og mer populær. Dette kan komme av at mange utlendinger er vant til å bruke heroin på denne måten i sitt hjemland. Tilgangen av heroin på markedet har også betydning, da man ikke får samme utnyttelsesgrad ved sniffing som ved injisering. Dessuten er det svært vanskelig for politiet å se at vedkommende bruker heroin, da man ikke kan finne sprøytestikk eller liknende på disse personene. Heroinklorid kan også røykes. Forandringen i inntaksmåte kan også skyldes smittefare ved injisering. Heroin er tre ganger sterkere enn morfin, og man regner heroin som mer vanedannede enn morfin. Heroin gir en meget rask og sterk, beroliggende og smertestillende virkning som det kan være svært vanskelig å komme bort fra. Samtidig gir hver enkelt dose en mindre virkning for hver gang, og dette tilsier at misbrukeren må øke dosen for hver gang for å oppnå den ønskede effekt. Heroinklorid må ikke tilsettes syre for å løses i vann. Det er et salt og løses direkte. Røykeheroin ser vanligvis ut som små, grå- hvite stener, men man kan også finne den i finere pulveraktig konsistens. Andre navn på denne typen heroin er «Brown Rocks» og «Hong Kong Rocks». Alle typer heroin kan røykes, men ikke alle egner seg like godt. Denne typen blir trolig produsert for å tilfredsstille den gruppen av brukere som foretrekker røyking spesielt. Røyking foregår ved at man legger heroinet på et sølvpapir/aluminiumsfolie. Under folien har man en varmekilde, f.eks. et stearinlys/lighter. Heroinet går da over i gassform (fordamper). Røyken innhaleres så gjennom et rør, eller f.eks. ved at man holder hendene samlet og innhalerer røyken på denne måten gjennom munnen og ned i lungene. Røykeheroin kan også blandes i vanlig tobakk og røykes i pipe eller i sigaretter. Blandingsforholdet i røykeheroin varierer mye. En del av tilsetningsstoffene som fenemal og metalkvalon gir også en rusvirkning. Innholdet av heroin kan da være mindre i blandingen. Trolig er oppblandingen gjort av produsenten for å drøye stoffet. Mange av de farmasøytiske produktene som heroinet er blandet med stammer trolig fra legemiddelindustrien i India. Det er allment kjent at det har vært store lekkasjer derfra. Hvilken rus oppnås : - Bedøvende/smertestillende effekt. - Følelse av velvære. - Sansebedrag - Oppfatninger av virkeligheten forandres. - Tids- og avstandsbedømmelse svekkes. - Nedsatte kroppsfunksjoner. - Tale, bevegelse og reaksjon hemmes betraktelig. - Overdose medfører livsfare. - Sjelelig velbefinnende. Indikasjoner på bruk : - Sammentrukne, små pupiller, fiksert blikk. - Omtåket, slapp, tydelig ruset, ofte problemer med å stå oppreist, knekk i nakke og knær, snøvlete tale. Hvilket utstyr brukes : -Injeksjon: Sprøyte, kanyle, skje/lokk, snor, varmekilde (lighter etc.), bomullsdott, syre (askorbinsyre, sitronsyre, vinsyre etc.), sølvpapir/gladpack/lynlåspose. -Sniffing: Snifferør, oppbevaringseske/-boks av alle tenkelige slag. -Røyking: Sølvpapir, trakt for inhalering, sigaretter, pipe. Skadevirkninger : En bruker av opiater kan ha gått veien om andre stoffer før han/hun er blitt avhengig av heroin. Skadevirkningene vil da være de samme som hasjisj, men med visse tillegg av det som er spesielt for opiatene. Akutt giftighet Heroin gir en euforerende virkning som smertestiller. Kroppen tåler stoffet kun i svært små mengder, men tilpasser seg til stoffet raskt. Å vite hvilken dose man til enhver tid tåler kan være vanskelig. Overdosering medfører at åndedrettsorganene lammes med døden som resultat. Avhengighetspotensialet: Virkninger av heroin avtar relativt hurtig ettersom kroppen tilpasser seg stoffet. Det trengs en stadig høyere dose for a gi samme virkning. Dette fenomenet kalles toleranse. Doseøkningen skjer raskt og kan «anta store høyder». Det er ikke uvanlig at man bruker 10-15 doser av gangen etter en tids bruk. Avhengigheten til stoffet utvikler seg hurtig, og abstinensfenomener kan sees etter en til to ukers bruk. Avhengigheten til heroin er både psykisk og fysisk. Den fysiske avhengigheten kan kureres, mens den psykiske avhengigheten er meget sterk og vanskelig å kurere. De samme problemene som gjelder for andre stoffer, gjelder også for heroin hva psykisk avhengighet angår. Abstinens: Når en misbruker ikke får heroin, vil de fysiske abstinensplagene fortone seg slik at pasienten vil den første dagen være slapp, engstelig, urolig og skjødesløs med seg selv. De neste fire dagene føler han seg meget syk. Han har tåreflom, utvidede pupiller (dobbeltsyn og lesevansker), rennende nese, nyseanfall, snøvlete tale, ingen smak og luktesans, økt spyttsekresjon, hurtig puls og pust, blodtrykksøkning, kvalme og brekninger, diare, gåsehud, søvnløs og smerter i muskler og ledd. Etter hvert avtar de nevnte plagene og etter ca. 10 dager vil han være fri fra de fysiske plagene. Trangen til å måtte ruse seg bort fra problemene/ virkelighetsflukten vil pasienten ha som ballast hele livet (psykiske plager). Fysiske og psykiske skader : - virker på sentralnervesystemet og svekker immunitetsforsvaret. - fare for infeksjonssykdommer som Hepatitt A & B og HIV ved bruk av sprøyter. - skader nyrene. Sosial mistilpasning: Ettersom misbruk av opiater kommer senere i en misbrukerkarriere, vil mye av den sosiale mistilpasning forbundet med stoffmisbruk allerede ha skjedd. Virksomme behandlingsmetoder : Det er en rekke behandlingsinstitusjoner for narkomane i dag. Imidlertid er tilbakefallsprosenten til videre misbruk etter endt behandling, meget høy. Misbrukeren har ikke noe behandlingssted å komme til på dagen, hvis de har kommet til erkjennelse av at de trenger hjelp. De må stå på venteliste til det blir plass og når plass blir ledig, hender det ofte at misbrukeren ikke lenger er motivert til behandling og sier fra seg plassen. *SENTRALSTIMULERENDE MIDLER* Hva inngår i gruppen : - Kokain (naturprodukt) - Amfetamin (syntetisk fremstilt) - Khat (naturprodukt) Historikk : Arkeologiske funn i Ecuador tyder på at menneskets erfaring med kokain skriver seg fra minst 5000 år tilbake i tiden, lenge før Inka-riket ble opprettet. For inkaene var koka en plante av gudommelig opprinnelse og et symbol på høy sosial eller politisk status. Ifølge en myte skapte guden «Inti» koka for å døyve inkaenes sult og tørst. Inkaene trodde de var etterkommere etter gudene. Inka-staten kontrollerte alle dagliglivets aspekter, inklusive dyrking og bruk av koka. Koka ble tygget først og fremst av de herskende klassene, selv om det ved enkelte anledninger ble delt ut til soldater, arbeidere eller løpere. Tilfeldig tygging av kokablader ble sett på som helligbrøde. Det var vanlig å tilsette aske til tyggeklumpen. Dette for å frigjøre virkestoffet, da bladet, asken og fuktigheten i munnen satte en kjemisk prosess i gang. Man gjorde dette for å øke utholdenheten slik at hardt arbeide, med lite mat i store høyder, gikk lettere. Tygging av kokablader praktiseres den dag i dag og er ikke forbudt i produksjonslandene. Under lange strevsomme marsjer blir distanse regnet i antall kokablader man skal innta underveis. Medisinske forsøk med kokain ble første gang prøvet i 1855. Freud brukte det i 1895, men ble snart klar over hvor farlig stoffet var. I dag brukes det kun som lokalbedøvelsesmiddel ved øyeoperasjoner. Kokain er regnet som et meget sterkt avhengighetsskapende stoff, sterkere enn noe annet som vi kjenner. Hvor den fremstilles : Kokabusken vokser på mange steder i verden (Ecuador, Colombia, Brasil, Argentina, Java, Sri Lanka, Peru og Bolivia). Hovedprodusentlandene er: Bolivia, Colombia, Ecuador og Peru. Produksjonen varierer fra år til år, men den er økende i mengde. Urolighetene i Columbia har foreløpig ikke hatt innvirkning på tilgangen av stoffet rundt i verden. Hvordan den fremstilles : Kokabusken er en 1,5 meter høy busk med gulhvite blomster. Bladene som inneholder opptil 1% kokain i tillegg til flere alkaloider, vitaminer og mineraler, er avlange med karakteristiske striper parallelt med midtnerven. Bladene er mørkegrønne og blir som regel opptil 5 cm lange. Kokain fremstilles ved at bladene tilsettes et løsemiddel og kalk. Man får da kokapasta. I Mellom-Amerika brukes denne til røyking, men dette er ikke vanlig i andre land. Kokapastaen inneholder mye slaggstoffer og fuktighet. Tilsetter man kjemikalier til kokapastaen og varmer opp, får man kokainbase. Kokainbasen er ikke vannløslig og er uvanlig her i landet. Det som beslaglegges er kokainklorid (ferdig foredlet kokain). Kokainklorid fåes ved å bruke kokainbase, tilsette en syre og varme opp. Kokainklorid er vannløselig. Det er i ren form hvitt og med bitter smak. CRACK I Skandinavia er det bare beslaglagt små mengder Crack, og det foreligger ikke sikker informasjon om salg og bruk av stoffet. I Vest- Tyskland er det kun konstatert Crack i få og små beslag, og det har fortrinnsvis vært amerikanske soldater som har vært i besittelse av stoffet. USA har i de senere år opplevd en dramatisk stigning i bruk og salg av kokain. Selv om det har skjedd en kraftig stigning i antall beslag og mengde, så har prisene gått ned. I 1977 ble det beslaglagt 200 kilo kokain. l 1986 27.000 kilo og i 1987 43.000 kilo. Prisene i september 1986 var 24-46.000 dollar pr. kilo. l mars 1987 var prisen 11.000 dollar pr. kilo i Miamiområde. Det er nå mulig å kjøpe Crack i de fleste amerikanske statene. Den euforerende virkningen av Crack-røyking er meget kraftigere enn virkningen av kokain inntatt på tradisjonelt vis ved sniffing. Røykeren blir mer «høy» og virkningen er meget intensiv. Til gjengjeld er rusen kortere og den etterfølgende depresjonen vesentlig dypere. De fleste Crack-røykere har opplyst at de etter å ha røkt Crack, har fått en meget kraftig trang til å røyke på ny, dels for å gjenoppleve den euforerende virkningen, men også for å komme vekk fra den kraftige depresjonen. Dette betyr at Crack-røykere ikke kan stoppe sitt misbruk før de økonomiske mulighetene for å skaffe seg stoffet er borte. Brukerne blir så desperate at de ikke lenger har noen grense og gjør hva som helst for å skaffe seg penger til mer stoff. Dette har gitt seg utslag i at kriminaliteten på enkelte steder i USA der Crack er tilgjengelig, har steget til svimlende høyder. Utseendemessig kan Crack beskrives som gråhvite eller gulaktige klumper med et karakteristisk poret utseende og en oljeaktig eller «fet» konsistens. Crack er sett i følgende former : - «Pommes frites Crack»: Lange rektangulære stykker, som likner pommes frites. Stykkene har en vekt på ca. 1/2 gram. Gateprisen er ca. 50 dollar pr. stk. - «Potato chips»: Utseende og form som navnet til sier. - «Cakes»: Runde, flate stykker, med en vekt på ca. 120 gram. Pris pr. stk. ca. 3000 dollar. - «Chocolate extasy»: Crack iblandes sjokoladepulver og har form som potato chips. - «Tenner». Små biter på en tanns størrelse. Prisene har en vesentlig betydning for utbredelsen av Crack spesielt hos unge brukere. De tradisjonelle prisene på kokain ligger på 80-100 dollar pr. gram. Crack derimot kan kjøpes for 10-15 dollar pr. dose. Vitenskapelige undersøkelser har vist at Crackbrukerne, etter at de har blitt avhengige, bruker vesentlig flere penger på sitt misbruk enn den tradisjonelle kokainbrukeren. En misbruker av kokain bruker pr. uke ca.2-3 gram av 50% renhet. En Crack-misbruker inntar ca.10-15 gram med renhet på 95% pr. uke. Dette betyr at kokainmisbrukeren har et forbruk på ca. 200 dollar pr. uke, mens Crack-brukeren har et forbruk på 1.050 dollar pr. uke. Avhør har frembragt enkelte påstander om at forbruket har vært så stort som 2.000-12.000 dollar pr. uke. Hvilken rus oppnås : - Virker sentralstimulerende ved inntak av moderate doser. Større doser medfører en lokalbedøvende virkning. - Oppstemt, pratsom og rastløs. - Trettheten forsvinner, man føler at fysiske anstrengelser går lettere. - Økt selvtillit, man føler at man kan og vet alt. - Dømmekraften svekkes, man tar større sjanser enn i upåvirket tilstand. - I begynnelsen føler man en euforerende virkning, med økt seksuallyst. Vedvarende bruk minsker lysten. Impotens og frigiditet er vanlige skader. - Rusen er kortvarig og etterfølges av depresjoner og trang til mer stoff. Hvilket utstyr brukes : - injisering : sprøyter - sniffing : små skjeer, speil, barberblad - spising/drikking: utblandet i væske - røyking : sigaretter, pipe, sølvpapir m/varmekilde under Indikasjoner på misbruk : - Store pupiller. - Klarer ikke å sitte stille. - Tynnhet. - Usammenhengende tale. - Tett nese/ rennende nese. Skadevirkninger: Akutt giftighet Kokain og amfetamin har mange felles trekk. Ved normalt inntak øker blodtrykket og hjertefrekvensen. Kroppstemperaturen og åndedrettet øker. Svetting og hjerteklapp er normalt. Overdosering er et relativt sjeldent fenomen. Dødsfall inntreffer først etter noen timer som følge av hjertesvikt og blodtrykkssammenbrudd p.g.a. langvarig overbelastning av hjertet. Avhengighetspotesialet: Kokain er som tidligere nevnt et meget sterkt avhengighetsskapende stoff, sterkere enn noe annet stoff vi kjenner. Den psykologiske grunnen til dette er at kokaintilførselen gir en rask rusvirkning på grunn av kraftige virkninger på de deler av hjernen som kan settes i forbindelse med økt lystfølelse. Ved siden av dette opplever brukeren en kraftig nedstemthet, nærmest en depresjon, når rusen opphører. Depresjonen er beskrevet som en psykologisk «krasjlanding» mot virkeligheten. Ved å tilføre stoffet på nytt kan brukeren unngå dette ubehaget og får en ny rus. Avhengigheten til stoffet utvikles da raskt. Ved injisering varer rusen 10-15 minutter. Ved sniffing noe kortere. Spesielt kort varer rusen ved røyking (ca. 5 minutter). Rusen kommer da svært raskt og intenst, med påfølgende kraftig depresjon. Mange kokainbrukere begynner å tro at kokain er alt, selv er de intet. Sin fremgang tilskriver de kokainet, og de er sikre på at de ikke kan fungere uten. Den psykologiske avhengigheten resulterer i et ekstremt tap av selvtillit og selvoppfatning som kan holde seg i mange år etter at avhengigheten er bragt under kontroll. Når en kokainavhengig erkjenner omfanget av sin avhengighet, føler ha seg håpløst fortapt. Sviktende helse, økonomisk ruin, ødelagte menneskelige kontaktforhold, som alt sammen skyldes rusgiften, fører ofte til selvmord. Fysiske/psykiske skader : - Etsende virkning på neseslimhinner og neseskillevegger (rennende nese, blødninger). I verste fall kan nesebrusken råtne. - Tannkjøttet kan råtne hos dem som smører kokain på dette. Sterke krampeanfall i kjevene. - Hjerteinfarkt og hjerteattakk p.g.a. at blodårene dras sammen mens hjerterytmen øker. - Muskelkramper. - Halsbetennelse/kronisk hoste - Fordøyelsesbesvær/diare. - Leverskader. - Fare for infeksjoner, hepatitt og Aids, ved bruk av sprøyte. - Apetitt-tap med påfølgende vekttap, på grensen til avmagring . - Mann - impotens. - Kvinne - frigiditet, blødninger, livmorkrampe, misdannelser, abort, kokain i morsmelken. - Kokainpsykoser: De psykiske skadevirkningene av kokain er alvorlige for individets helse og sosiale funksjonsevne. Ved siden av å utvikle en alvorlig rusavhengighet, er den største risikoen ved kokainbruk at brukeren utvikler en kokainpsykose. Psykosen viser seg som forvirring, angst, forfølgelsesideer og vrangforestillinger. En rekke selvskader er konstatert under slike psykoser. Brukeren føler at det kryper dyr rundt i kroppen. Dette medfører kløe og ofte skjærer brukeren seg selv for å få fjernet kløen og «dyrene». Kokainet påvirker dømmekraften og reaksjonsevnen, og volder fare for miljøer som krever balanse og aktpågivenhet f.eks. i trafikken og i tekniske arbeidsoperasjoner. Kokainpsykoser kan være vanskelige å behandle. Noen spesiell behandling utover avbrudd av kokaintilførselen finnes ikke i dag. Sosial mistilpassing som følge av bruk : Risikoen for alvorlig sosial mistilpasning hos en kokainbruker avhenger bl.a. av dosestørrelsen, brukerfrekvens, sosialt nettverk m.m. To momenter gjør risikoen for sosialt havari hos kokainbrukere særskilt stort. Den store faren for utvikling av kokainavhengighet, samt faren for utvikling av kokainpsykoser. I de tilfeller hvor kokaintilgangen har vært god, har forløpet gått spesielt fort. Behandlingsproblemer : Behandlingen av kokainavhengighet er svært vanskelig b.l.a. fordi pasientene ikke først og fremst ønsker behandling for sin kokainavhegighet, men for komplikasjoner som forvirringstilstander eller fysiske skader. Problemet er ikke å få pasienten til å komme over en akutt abstinens. Problemet er tilbakefall. Enhver kokainavhengig trenger en sterk støtte, dersom han/hun skal makte fortsatt avhold. Kokaindrømmer vil brukeren ha hele livet. De må utvikle alternative måter å leve på og bytte miljø, noe som er svært vanskelig. Den sikreste behandlingsmetoden er å la være å begynne. Når en først har begynt, finnes det i dag ingen garantert måte å bli kvitt avhengighet på. KHAT PLANTEN (CATHA EDULIS) Planten Khat har fra 24. januar 1989 vært oppført på Narkotikalisten i Norge. Virkestoffene i planten cathin (norpseudoefedrin) og Chatinon, har stått på Narkotikalisten i 10 år. Khat er en plante (busk/tre) som vokser i Øst-Afrika og Sør-Arabia. De unge og friske skuddene med blad tygges og gir en rus med stimulerende effekt. Cathinon brytes ned når plantedelene visner/tørker. Planten pakkes derfor bl.a. i bananskall (skuddene buntes i brukerdoser på 160-250 gram) for at den ikke skal tørke under transport. Bruk av Khat som rus- og nytelsesmiddel har lang tradisjon i de områder der planten vokser. Slik bruk utvikler imidlertid relativt raskt et psykisk og fysisk forfall . Bruk av Khat har tidligere ikke vært ansett som noe problem i Norge. I den senere tid har imidlertid en del utenlandske statsborgere startet en betydelig import av planten, direkte til Norge eller via Sverige og Danmark for å unngå de norske reguleringene. AMFETAMIN Historikk : Amfetamin er et syntetisk stoff som første gang ble fremstilt i 1887. I løpet av 30-årene ble amfetamin gjenstand for hele den medisinske verdens interesse, og man betraktet amfetamin som et nytt vidundermiddel. De militære eksperter hadde lenge kjent til kokainets stimulerende effekt, og amfetamin viste seg å være kokain overlegen. Dels fordi amfetamin kan inntas ved spising og dels fordi virkningen av amfetamin varer lenger. Under den 2. verdenskrig brukte alle krigsførende nasjoner amfetamin for å øke utholdenheten og prestasjonen hos sine soldater. I noen land fikk våpenindustriens sivile arbeidere, som skulle holde krigsproduksjonen ved like, også amfetamin i denne perioden. Den militære anvendelsen av amfetamin og den voksende medisinske anvendelsen, var starten på amfetaminproblemets historie. Etter krigen fikk en rekke land problemer med bruken av stoffet, som f.eks. Japan, som i en periode hadde 2 millioner misbrukere. Da den «moderne narkomani» gjorde sitt inntog i Norge i begynnelsen av 60-åra, var det sentralstimulerende stoffet amfetamin, sammen med hasjisj, som dominerte det illegale markedet. Markedsandelen til amfetamin har variert i Norge. Det var en utstrakt bruk i 60- og 70-åra, nedgang i midten av 70-årene da heroin kom, og en økning i våre dager. Amfetamin har til nå alltid vært det mest brukte sentralstimulerende stoffet i Norge. Hvor det fremstilles : De fleste land har produsert amfetamin lovlig i medisinsk øyemed. En del land har fortsatt en liberal holdning til lovlig produksjon, som ofte brukes til slankemedisin etc. Amfetamin er anerkjent som medisin mot hyperaktivitet og narkolepsi (sovesyke). Tilførselen av amfetamin til slike, vil føre til at de blir roligere/holder seg våkne. Bruken av lovlig produsert amfetamin skjer nok fortsatt i hele verden, mens bruken av illegalt produsert amfetamin er i hovedsak et europeisk fenomen. De land som produserer illegal amfetamin i dag i noe mengder er: Polen, Nederland, Danmark, Sverige, Tyskland og England. Hvordan fremstilles : Produksjon av amfetamin er en kjemisk prosess som krever god kunnskap, de rette råvarer og avansert utstyr. Rent amfetaminsulfat er et hvitt pulver. Illegale beslag av amfetamin er imidlertid ofte forurenset. De har gjerne en svak gul farge og en stikkende lukt. Hvilken rus oppnås : - Skjerper sansene og minsker søvntrangen (virker sentralstimulerende.) - Nedsetter apetitten. - Man blir oppstemt, pratsom, rastløs og munter. - Åndedrettssenteret i hjernen stimuleres, pulsen stiger, man får hjertebank, kroppstemperaturen stiger. - Stoffskiftet øker, blodsukkerinnholdet øker, fordøyelsessystemets funksjon nedsettes. - Dømmekraften svekkes. - I begynnelsen føler man en euforerende virkning, med økt seksuallyst. Vedvarende bruk minsker lysten. Indikasjoner på bruk : - Store pupiller - Klarer ikke å sitte stille - Tynne, på grensen til avmagring - Usammenhengende tale Hvilket utstyr brukes : - injisering: sprøyter - sniffing: små skjeer, speil, barberblad og rør - spising: pakket i rullepapir og lagt under tungen, eller spist på normal måte, tabletter - drikking: utblandet i væske Skadevirkninger : Akutt giftighet Ved mindre forgiftningstilstander er symptomene oftest hjertebank, forhøyet blodtrykk, sterkt forstørrede pupiller, hodepine og kvalme. Ved alvorlig forgiftninger oppstår kramper, temperaturstigning evt. neseblod. Dødelig forgiftning er et sjeldent fenomen, og skyldes hovedsakelig blødninger i hjernen, hjertekollaps eller kramper. Avhengighetspotensialet : En del av amfetaminet blir kjemisk omdannet til inaktive omsetningsprodukter, mens mesteparten vil bli utskilt via urinen avhengig av dennes surhetsgrad. Et intensivert bruk av amfetamin medfører toleranseutvikling og brukeren må innta større doser for å oppnå samme virkning. Amfetaminets langsomme utskilling fra organismen, gir ikke anledning til plutselig og voldsom abstinens slik tilfellet er for kokain. Ettervirkningen etter amfetaminbruk er imidlertid den samme som ved kokainbruk: depresjon, utmattelse, konsentrasjonsbesvær, apati, økt apetitt og irritabilitet. Fysiske/ psykiske skader : - Hjerteinfarkt og hjerteattakk p.g.a. at blodårene dras sammen mens hjerterytmen øker. Blødninger i hjerne. Kramper. - Fare for infeksjoner, hepatitt og Aids ved bruk av sprøyte. - Apetitt-tap med påfølgende vekttap. - Et intensivert bruk av amfetamin kan medføre og fremprovosere omstendigheter og situasjoner, hvor aggressiv adferd med større sannsynlighet vil forekomme, enn hvis individet ikke hadde inntatt amfetamin. Store doser amfetamin fremkaller en kraftig følelsesmessig labilitet (ulikevekt). - Sosial innelukkethet. Individet isolerer seg følelsesmessig. Amfetamin kan også fremkalle en stereotyp adferd. Dvs. formålsløs adferd uten variasjon over lengre tid. - Amfetamin kan fremkalle en rekke paranoide vrangforstillinger preget av angst, uro og mistenksomhet. Brukeren tror han er iakttatt, overvåket og forfulgt. En amfetaminpsykose er en psykose som fullstendig likner sykdomsbildet ved paranoid schizofreni. Et menneske med en amfetaminpsykose vil være ved full bevissthet men ha paranoide forestillinger, evnt. hallusinasjoner og føle seg forfulgt, jaget og ha angst. De fleste psykoser avtar få uker etter siste stoffinntak. Behandlingsproblemer : Bruk av amfetamin kan medføre en rekke bivirkninger og komplikasjoner. Bivirkningene er oftest: Utmattelsestilstander, angst, vekttap, stereotypitet og depresjoner. Komplikasjoner vil oftest være: psykoser og depresjoner. Under behandling av amfetamin- og kokainmisbrukere bør man akseptere brukeren som den han i øyeblikket er, være trygghetsskapende, avslappet, og tilkjennegi at man har situasjonen under kontroll. Man bør redusere mengden av ytre stimuli i omgivelsene og dempe lys og lyd. Brukeren bør tilbys ro og hvile, samt tilstrekkelig å spise og drikke. Man bør unnvike konfrontasjoner, argumentasjoner og diskusjoner, men fortsatt bevare dialoger. Behandlingen bør individualiseres utfra en detaljert undersøkelse av stoffbrukeren og stoffbruket. Stoffbruket og forløpet av brukerens karriereutvikling må settes i relasjon til brukerens nåværende og tidligere sosiale funksjon, for å få et nyansert bilde av samspillet mellom stoff, individ og miljø. Behandlingen må tilby klienten en rekke relevante sosiale, pedagogiske, psykologiske og psykiatriske ytelser, som kan forbedre stoffbrukerens samlede livssituasjon . Forskjellen mellom kokain og amfetamin : Kokain og amfetamin har mange felles trekk og selv erfarne stoffmisbrukere har store vanskeligheter med å skjelne mellom stoffene. De viktigste forskjellene er følgende: - Kokain har også en lokalbedøvende effekt. - Virkningen av kokain varer i kortere tid. - Risikoen for dødelig overdose er større med kokain. - Kokain utvikler ikke toleranse. - Under påvirkning av amfetamin kan man innta og tåle langt større mengder av alkohol enn normalt. Amfetamin opphever noe av alkoholens sløvende virkninger. Alkoholens evne til å oppheve hemninger forsterkes av amfetamin og det er risiko for en abnorm russituasjon. - Brukermønsteret for amfetamin og kokain er noe forskjellig. Amfetamin: Man inntar amfetamin med jevne mellomrom, men det er lengre mellom hver dose enn ved kokaininntak siden amfetaminets virkning sitter lenger i kroppen. Depresjonen kommer mye senere. Etter å ha brukt amfetamin over tid, 8-10 dager - «Makkakjør» - vil brukeren være urolig, utmattet og uttørret. Kroppen nekter å være med på «kjøret» og man må hvile. Brukeren vil ofte sove i lange perioder, men søvnen er urolig. Man vil få en voldsom apetitt og være preget av tretthet. Brukeren vil da være i ro, sove og spise, «spisekick», inntil man begynner på et nytt «kjør». Kokain: Inntaket skjer mye oftere, da virkningen av stoffet avtar raskt og depresjonen melder seg umiddelbart etterpå. Man vil fortsette å bruke uavbrutt, uten hvilepauser (som ved amfetamin). Om ikke brukeren tvangsmessig blir holdt borte fra stoffet, vil han bruke det til han får brudd på hjertekarsystemet, eller alvorlige psykoser som fører til innleggelse på sykehus eller i verste fall død. ICE «Ice» eller «Los Angeles glass» er gatenavnet på metamfetamin i form av store krystaller. Navnet har stoffet fått p.g.a. utseendet. Det er vanligvis gjennomsiktig i sin form. Andre navn på stoffet er «krystall» eller «glass». Metamfetamin er ikke et nytt stoff. Det har vært produsert i USA de siste 30 årene i illegale laboratorier. Metamfetamin ligner på amfetamin, men er ca. 4 ganger sterkere. Skal man beskrive Ice, kan det utseendemessig se ut som knust glass, eller is-klumper. Nøyaktig når man begynte å rekrystallisere metamfetamin-pulver til Ice er ikke dokumentert. Man vet at produksjon har foregått i Det fjerne Østen i flere tiår. Ice smugles inn i USA hovedsakelig fra Det fjerne Østen, nærmere bestemt Korea, Taiwan og Filippinene, der det blir produsert. Smuglingen av Ice til USA, kontrolleres av etniske grupper, nærmere bestemt vietnamesere, filippinere og kinesere. Ice blir betraktet som sterkere enn Crack, og misbruk fører til en intens høy rus som gir enorm energi og eufori og varer fra 8 til 24 timer. Det er meget avhengighetsskapende. I følge eksperter kan Ice skape avhengighet praktisk talt fra første røyk, og kan være dødelig. *HALLUSINOGENER* Hallusinogene stoffer er en samlebetegnelse for en gruppe stoffer som er beslektet i farmakologisk henseende, og som kan fremkalle sansebedrag (hallusinasjoner) og tilstander som minner om sinnssykdom eller symptomer som direkte må karakteriseres som sinnssykelige. Hallusinogenene kan grovinndeles i to grupper: - De naturlig forekommende (fra planter) - De syntetiske (produsert i laboratorier) Historikk : De naturlige hallusinogenene har vært kjent i uminnelige tider. Indianerne i Mellom- og Sør-Amerika har benyttet disse stoffene i religiøse ritualer i årtusener. Kaktusen Peyote vokser i deler av Mexico og i de sørvestlige områdene av USA. Planten vokser under jorden, men visse knappeliknende fremspring kommer over jorden. Det er disse «knappene» (mescal buttons), som i tørket tilstand gir hallusinogene virkninger. Det aktive stoffet i peyote-planten, «meskalin», ble oppdaget i 1896. Senere har man syntetisert stoffer med liknende virkning, som f.eks. LSD. I siste halvpart av 1960-årene fikk LSD en betydelig popularitet, spesielt i studentkretser, men etterhvert som man erfarte stoffets farlige egenskaper, har utbredelsen blitt mer beskjeden. Stoffet spredte seg også til Europa, hvor det vant et visst innpass blant unge stoffmisbrukere. LSD er et stoff som er lett å lage. De som bruker det kalles «syrehoder», «syrer» eller «acid». Naturlige hallusinogener: - Meskalin (av kaktusen Peyote) - Psilocybin og psilocin (er stoffer som finnes i en del sopp, Spiss Fleinsopp i Norge, samt noen utenlandske sopper. Syntetiske hallusinogener : - LSD (halvt syntetisk, lages av ERGOTAMIN som er et stoff som finnes i en del planter, bl.a. i den norskvoksende snyltesoppen meldrøye). - DOM eller STP (dimetoxymetylamfetamin). - DOB (dimetoxybromamfetamin). - MDA (metylendioxyamfetamin). - MMDA (metoxymetylendioxyamfetamin). - TMA (trimetooxyamfetamin). - PCP -englestøv (phencyclidin). - MDMA -ectacy (metyIendioxymetamfetamin). De syntetiske hallusinogenene er såkalte «designer drugs» dvs. de er laget for å få rusgivende stoffer som ikke er regulert. Når det gjelder syntetiske hallusinogener er disse ofte derivater av amfetamin. Man har forandret på molekylstrukturen og oppnår en tilsvarende virkning med visse tilleggsvirkninger, samtidig som stoffet i det øyeblikket det er laget er lovlig. Når stoffet blir oppdaget og ført opp på narkotikalisten, blir nye stoffer produsert. Man har laget flere tusen såkalte «designer drugs» men svært få har kommet hit til landet. Noen av disse stoffene gir en todelt virkning. De virker sentralstimulerende, samtidig som de gir hallusinasjoner. Når man forandrer molekylstrukturen kan man utvikle sterkere og sterkere stoffer. Man har fremstilt stoffer som i virkning er 4000 sterkere enn heroin. Fentanyl og Lofentanyl er to av disse. Disse stoffene må blandes ut for ikke å ta livet av brukeren. Hvor det fremstilles : De hallusinogene stoffene som er beslaglagt i Norge, er for det meste produsert i USA, Spania, England og Nederland. De er imidlertid vanskelig a lage. For noen år siden gikk det rykter om at LSD ble produsert i Norge, men dette ble aldri bekreftet. Spiss Fleinsopp blir plukket enkelte steder. Denne tørkes, blandes i honning eller brukes i pizza. Hvilken rus oppnås : Virkningen av stoffene meskalin, psilocybin og LSD kommer raskt, og kan vare i flere timer. Den første fasen består i at man trekker seg vekk fra den vanlige verden og går inn i seg selv. Den daglige verden synes mer likegyldig, grå og uinteressant. Opplevelser synes skarpere og mer intense. Rene åpenbaringer kan forekomme. Omgivelsene synes forandret. Farger og figurer skifter, og det kommer til følelsesmessige erfaringer som i løpet av kort tid kan variere fra angst og panikk, til alvorlige depresjoner eller mystisk oppstemthet. Forandringer i kroppsbevissthet kan inntre. Man kan føle intenst at man er utenfor sin egen kropp, og at man betrakter den på avstand. Tankeflukt er vanlig. Proporsjoner i omverdenen blir forandret, slik at det lille kan synes stort og det store smått. Som regel bevarer personen innsikt i at opplevelsene er kunstige. Det kan også komme til ekte vrangforestillinger, hvor individet mener seg forfulgt eller etterstrebet av omgivelsene. I andre tilfelle kan det komme til svære selvbebreidelser, ledsaget av selvmordsimpulser. Både mord og selvmord har forekommet i slike tilstander. Svært ofte etterfølges oppvåkningen av depresjoner. Kvaliteten, typen og innholdet av opplevelsene synes å avhenge av slike komplekse forhold som individets personlighetsstruktur, forventninger som stilles til stoffet, størrelsen av dosen og den atmosfære som inntaket har funnet sted i. Det kan utvikles toleranse overfor hallusinogene stoffer, men den er relativt liten. Vanligvis er den første opplevelsen den mest intense. Bortimot samme intensitet skal kunne oppnås ved delvis økning av dosen. Den psykiske avhengigheten, som er den mest sentrale faktor ved tilvenning er klart tilstede ved bruk av stoffet. Hvilket utstyr brukes : Hallusinogene stoffer inntas oralt (ved spising/drikking). Skadevirkninger : Det er nå internasjonalt anerkjent at bruk av LSD medfører betydelig fare. De fysiske skadene er ikke så store, men de psykiske er derimot skremmende. Død eller ulykke : Det er beskrevet flere tilfeller hvor personer under LSD-påvirkning mister kontrollen over seg selv, mener de kan fly eller liknende og hopper ut fra et vindu i stor høyde og blir drept eller skadet. Mord og selvmord er ikke uvanlig. Panikkreaksjoner : Panikkartede reaksjoner inntrer ofte under LSD-påvirkning. Individet blir da overveldet av knugende angst, der de ordinære forsvarsmekanismer som «jeg'et» har, blir brutt ned. Mange får voldsom redsel for at de blir sinnssyke, skal gå fra forstanden eller gå i oppløsning. I slike panikkfaser kan individet naturligvis komme til å gjøre ukontrollerte handlinger. Psykotiske episoder : LSD er et hallusinogen, og det kan fremkalle sansebedrag. Det kan også fremkalle vrangforestillinger og paranoide reaksjoner. Disse begynner gjerne med at individet blir mistenksomt, føler seg iakttatt, mener at noen er etter ham eller søker å kontrollere tankene hans. Ofte kan det komme en følelse av påvirkelighet fra omverdenen eller andre «makter». Vanligvis foretar disse symptomene seg etter ca. 3 døgn etter at stoffinntaket er stoppet. De kan imidlertid holde seg og gi utgangspunkt for en varig psykose. (Dvs. at individet forblir i rusen, uten å komme over i nøktern tilstand igjen.) Også forvirringssymptomer sees. Man taler om «bad trips» når panikktilstander eller psykotiske episoder utvikler seg. I slike situasjoner er det viktig å formidle trygghet til brukeren. Sykehusinnleggelse kan bli nødvendig. «flash-backs» vil si tilbakefall av opplevelser man hadde i stoffrus i perioder der man er stoffri. Slike tilbakefall kan komme dager, uker eller måneder etter at pasienten har sluttet å bruke hallusinogene stoffer. Som rimelig er, kan pasienten bli overveldet av angst og panikk når han får slike symptomer igjen. «flash-backs» pleier å være «godartede» og gå over av seg selv. «flash-backs» forekommer relativt hyppig ved bruk av LSD, men forekommer også ved bruk av cannabisprodukter. Fare i trafikken : Det sier seg selv at mennesker som er under påvirkning av LSD, representerer en betydelig fare i trafikken, f.eks. ved bilkjøring. Tids- og avstandsbedømmelsen er forstyrret, og den kritiske sansen er svekket. Også i perioder uten bruk av LSD kan de være farlige i en fase med «flashback»-fenomen. ECSTASY Ecstacy er et stoff som gir en todelt virkning. Som LSD gir det hallusinasjoner, men i tillegg har det liknende sentralstimulernede virkning som amfetamin. Stoffet ble først utviklet av tyskerne under den 1. verdenskrig og brukt for å stagge appetitten hos soldatene. Senere har det vært brukt i eksperimentell psykologi . Ecstasy er et typisk «designer- drug». (Dvs. at når et stoff blir forbudt, lages det et nytt stoff som gir samme virkning, men som har annerledes molekylstruktur, slik at det kan selges lovlig. Når det nye stoffet blir forbudt, produseres liknende stoff på ny.) Virkningen har gjort stoffet populært i diskotekmiljøer. Det er beslaglagt i Norge, og noen ganger i de andre nordiske land. Rusen gjør at brukeren føler seg helt i en «annen verden», samtidig som vedkommende blir mer oppstemt. Derfor kan man danse mange timer i strekk uten å bli trøtt. Bruken av stoffet startet i USA, men har spredt seg til feriebyer i Spania og sprer seg nå med stor fart i London . Publikum inviteres til såkalte «Acid-house-parties» i store haller og på diskoteker, der stoffet kan kjøpes for omtrent 20 pund (230 norske kroner) pr. tablett. *LEGEMIDLER* Legemidler finnes i 10.000-vis av utgaver rundt i verden. Det er umulig å beskrive alle disse. Som en huskeregel kan nevnes at alle preparater skal oppbevares i originalemballasjen, påført pasientens og legens navn. Tabletter behøver ikke bare å være sove- og beroligende midler. Det kan være morfinpreparater, amfetaminpreparater etc. Uttrykket legemidler innbefatter en rekke forskjellige stoffer med svært forskjellig virkning. Noen av disse er regulert som narkotika. Misbruk av legemidler er i dag et mindre problem i Norge enn i de fleste land som vi naturlig kan sammenlikne oss med. Dette fordi helsemyndighetene tidlig gikk ut med aktiv opplysning mot misbrukerfaren overfor legestanden og allmennheten. Helsedirektoratet har ført, og fører, en restriktiv politikk, både når det gjelder foreskrivningsreglene og kontrollen. Noen «utro tjenere», innen legestanden finnes dog. Holdningskampanjen som har vært ført og som går ut på at folk flest må prøve å komme over kriser i livet uten vanedannende medisiner antas å ha hatt en positiv effekt på meningsmann forbruk. Forskjellige legemidler : Stoffer som virker beroligende, dempende og søvnfremkallende, ble ikke regnet som narkotika her i landet før 1.1.1979. Dette til tross for at misbruket i flere år hadde et relativt omfattende omfang. Stoffene foreligger nesten bestandig som legale legemidler, men de er reseptpliktige. Barbiturater er syntetiske stoffer som tidligere ble brukt som søvnfremkallende legemidler. Ved moderate inntak kan barbiturater også virke beroligende. Det er laget ca. 2.500 forskjellige barbiturater, men bare ca. 50 av disse er i bruk som legemidler. Tallet på barbiturater i bruk er på veg nedover, da det er produsert andre stoffer med tilnærmet samme virkning, men uten de samme uønskede bivirkningene. I Norge er det i dag bare registrert 2 forskjellige legemidler som inneholder barbiturater. Det er cafergot og fenemal. De er i tablett/kapsel form. Barbituratene kan deles i 3 grupper, etter hvor raskt de virker på organsimen. - Hurtigvirkende - Middels hurtige - Langsomtvirkende De to som brukes i dag er langsomtvirkende og brukes som beroligende midler eller mot epilepsi. Barbiturater utvikler toleranse, og abstinenssymptomer er ofte plagsomme. Abstinenssymptomene kommer gjerne et døgn etter siste inntak og kan vare opptil 2-3 uker. Virkningens varighet varierer fra 3-100 timer. Barbituratene inntas ved spising, men kan også knuses, løses i vann og injiseres. Benzodiazepinerer den stoffgruppe som har overtatt for barbituratene. I små doser brukes de som beroligende middel og i større doser som søvnfremkallende middel. Benzodiazepiner har ikke de samme kraftige bivirkninger som barbituratene. Pr. i dag er alt 9 forskjellige benzodiazepiner fordelt på 16 ulike legemidler, registrert her i landet. Virkningens varighet her varierer fra 1/2-35 timer. Disse er: Klordiazepoxzid: (Librium) Diazepam: (Valium, Vival, Stesolid) Oxazepam: (Alopam, Serepax, Sobril) Nitrazepam: (Apodorm, Mogadon) Flurazepam: (Dalmadorm, Dalmadorm mite) Clonazepam: (Rivotril) Flunitrazepam: (Flunipam, Rohypnol) Dikaliumklorazepat: (Tranxillen) Midazolam: (Dormicum) Benzodiazepinene har også betydelige avhengighetsskapende egenskaper når de blir inntatt i store doser over et lengre tidsrom. Abstinens kan oppstå og toleranse utvikles. Benzodiazepinene blir brukt av narkomane som erstatningsstoffer for annen tradisjonell narkotika, eller i kombinasjon med narkotika, andre legemidler eller alkohol. Benzodiazepinene og barbituratene er B-preparater alle sammen. Det vil si at de ikke er underlagt så treng kontroll som A-preparatene. De fleste A-preparater er morfin produkter hvor virkningen antas å være så sterk at foreskrivingen må kontrolleres og registreres. De mest misbrukte tabletter bortsett fra barbituratene og benzodiazepiner er vesentlig smertestillende midler. De mest vanlige er Aporex som inneholder dekstropropoksyfen, Dolcontin som inneholder morfin, Fortralin som inneholder pentazocin, Paralgin forte som inneholder kodein, Pinex forte som inneholder kodein og Temgesic som inneholder buprenorfin. Bortsett fra Fortralin, Paralgin forte og Pinex forte som er reseptbelagt i utleveringsgruppe B, er alle reseptbelagte i utleveringsgruppe A. I den senere tid har spesielt Temgesic-tabletter fått en betydelig utbredelse i misbrukerkretser. Av andre legemidler med annen virkningsmekanisme kan nevnes Dexamin- tabletter som inneholder amfetamin og Ritalin som inneholder metylfenidat. Disse er begge reseptbelagte i utleveringsgruppe A. Tabletter som inneholder amfetamin eller amfetaminlignende stoffer var tidligere svært populære. I den senere til virker det som om en streng regulering sammen med en rikelig tilgang på illegalt produsert amfetamin i pulverfom har bidratt til å dempe etterspørselen etter slike legemidler. Å kontrollere om en person bruker tabletter etter ordinasjon fra lege eller ikke, kan fortone seg vanskelig. Dette p.g.a. alle de kjemiske betegnelsene og Felleskatalogens mange sider. En tommelfingerregel kan være at alle tabletter som blir funnet hos mulige misbrukere er å betrakte som narkotika og bør beslaglegges. Hadde ikke tablettene gitt rus, ville misbrukerne ha kastet tablettene. Et unntak er når tablettene ligger i eske som er påført innehaverens navn. Tablettene selges på gaten for ca. 10 kr pr. stk. Hvem som selger dem varierer, fra misbrukere som har fått dem av lege, alkoholikere som har fått det av lege, men som ønsker penger til å kjøpe alkohol, horekunder som betaler kvinnen med tabletter osv. En del tabletter stammer også fra innbrudd på legekontor eller i apotek. Enkelte tabletter som ikke tilhører gruppen benzodiazepin selges betydelig dyrere. Her kan nevnes at tabletten Temgesic, selges for opptil 200 kroner pr.stk. og tabletten Dolocontin for opptil 600 kr. pr. stk. *GENERELT OM KONSEKVENSER AV NARKOTIKAMISBRUK* Når det gjelder virkningene av stoffmisbruk, er det ikke bare hvor mye og ofte en person har tatt stoffene, og hvor langvarig misbruket har vært, som spiller en rolle. Stoffmisbrukerens livsførsel har avgjørende betydning. Konsekvensene blir altså i stor grad avhengig av de materielle og sosiale forholdene misbrukeren lever under. Skadevirkningene kan vise seg på forskjellige vis: 1. Fysiske skadevirkninger 2. Psykiske skadevirkninger 3. Sosiale skadevirkninger Fysiske skadevirkninger : Stoffmisbrukere utsetter seg for stor fare for alvorlige skader og sykdommer. Dette gjelder for alle stofftyper, og man kan snakke om både kortsiktige og langsiktige skadevirkninger. Vi vil i det følgende nevne enkelte stikkord uten å gå spesielt inn på noen av stofftypene. A. Oftere utsatt for ulykker i rustilstand, f.eks. trafikk ulykker. B. Betennelser og smittsomme sykdommer (f.eks. gulsott eller hepatitt via sprøyter), kjønnssykdommer og ikke minst AIDS. C. Man blir generelt mer utsatt for sykdommer ved at kroppens motstandskraft blir nedsatt. Nedsatt appetitt og underernæring. D. Skader på ulike indre-organer, f.eks. lever, nyrer og lunger. E. Tannskader. F. Fosterskader, og skader på arveegenskaper (genskader). G. Forgiftninger, eventuelt ved overdose som kan føre til bevisstløshet og eventuelt død. Vi vil ikke her gå spesielt inn på konsekvensene ved bruk av cannabis- stoffene, men bare slå fast at disse også har klare fysiske skadevirkninger. I tillegg til flere av de punktene vi har nevnt, vet man nå også at cannabisstoffene nedsetter hukommelse og innlæringsevne. Det er altså en myte det som ofte hevdes at cannabis-stoffene ikke medfører alvorlige skadevirkninger. Det er hevdet over enhver tvil at det fins en del «mørketall» når det gjelder bl.a. trafikkulykker forårsaket av narkotikamisbruk. Til nå har narkotikadødsfall vært registrert på grunnlag av sikre visuelle tegn på bruk av narkotika. Et utvalg nedsatt av representanter bl.a. fra Helsedirektoratet og politiet, skal utarbeide retningslinjer for hvilke kriterier som skal legges til grunn for å betegne et dødsfall som narkotikadødsfall, bl.a. ved hjelp av blodprøver av forulykkede personer Psykiske skadevirkninger: 1. Ved stadig misbruk kan personer sløves i den forstand at alle problemer blir forsøkt løst ved hjelp av rus. Mange blir svært passive og får en apatisk holdning til sitt eget liv og sin aktuelle situasjon. Man lærer seg, eller venner seg til, å flykte fra problemene i stedet for å prøve å gjøre noe eller forandre sin situasjon. 2. Ved misbruk av rusmidler blir ens oppfatning av virkeligheten forandret, dømmekraften blir dårligere. Man klarer ikke lenger å se virkeligheten slik den er, og blir derfor dårligere i stand til å vurdere den. 3. Ved å utøve kriminelle aktiviteter over tid utvikles gjerne holdninger til omverdenen som er preget av mistenksomhet og utrygghet. Man må stadig være på vakt og misbrukeren vil lett bli mistenksom overfor andre mennesker. 4. Misbruk av narkotiske stoff kan føre til akutte forvirringstilstander med følelse av panikk og angst. Man har iblant sett slike reaksjoner hos personer som prøver stoff for første gang. Dette vil kunne medføre at de unge får psykiske problemer å slite med i tillegg til selve det å misbruke stoffene og den livsførsel som følger av dette. Sosiale skadevirkninger: 1. Misbruk av narkotika er en kriminell handling. Den som prøver stoff kommer derfor i konflikt med lovverket og risikerer straff. Ved å bryte loven og knytte seg til stoffmiljø blir man lett «stemplet» på en måte som begrenser mulighetene i yrkeslivet og i sosial omgang med andre miljøer. - Visumnekt til enkelte land, f.eks. USA. - Utsettelse av førerkort ved f.eks. bøtelegges for misbruk av hasjisj. - Ikke opptak ved skoler hvor det kreves «politiattest". 2. Ved fortsatt misbruk vil de fysiske og psykiske konsekvensene av å være i rus i seg selv gjøre det vanskelig å følge opp skolegang eller et yrkesopplegg. 3. En ungdom som har misbrukt narkotika gjennom lengre tid vil som oftest bli integrert i et stoffmiljø. Misbrukerens kontakt med omverdenen vil på denne måten lett begrense seg til dette miljøet, og mulighetene til å lære seg andre måter å være på vil derfor bli mindre. Misbrukeren vil altså bli mindre og mindre i stand til å kunne fungere på en vanlig måte i samfunnet og i sine nære omgivelser. Man blir hengende etter. Mangeårige misbrukere sier at de føler at årene med misbruk er gått tapt. De må starte helt fra bunnen av. 4. For å kunne opprettholde sitt misbruk må misbrukeren etterhvert ty til handlinger som i seg selv virker svært nedbrytende, f.eks. prostitusjon og forskjellige typer kriminalitet. *INDIKASJONER PÅ NARKOTIKAMISBRUK* Enhver person utvikler seg forskjellig opp gjennom ungdomsårene, og det vil ikke være lett å observere et begynnende misbruk om man ikke vet hva man skal se etter. Små ting som kan vekke mistanke om at noe galt er fatt, behøver ikke å bety noe annen enn at barnet er i ferd med å løsrive seg fra foreldrene, begynner å bli voksen og ønsker å bestemme over seg selv. Det er vanlig å inndele indikasjonene i 4 avsnitt: - BRÅ FORANDRINGER I OPPFØRSEL OG VANER - FYSISKE FORANDRINGER - FUNN AV GJENSTANDER I KLÆR OG PÅ ROM - SOSIALE PROBLEMER SOM OPPSTÅR Dette er ikke ment som et ønske om at foreldrene skal opptre som «hønemor» over sine barn. Ethvert barn trenger frihet til å kunne utvikle seg selv, men det betyr ikke at foreldrene skal lukke øynene og håpe at alt går bra uten at de kontrollerer barna og viser interesse. Brå forandringer av oppførsel og vaner : - Dårligere personlig hygiene, slurvete/skitten påkledning. Allmennintrykket gir mer og mer preg av forfall . - Uventet, kanskje plutselig tap av interesse for arbeid, skole og deltakelse i klubber og andre fritidsaktiviteter. - Vansker med å stå opp om morgenen. - Uventet eller påfallende skifte fra ellers faste omgangsvenner til mer sporadiske, ubestemmelige miljøer som han/hun ikke ønsker å gjøre ordentlig rede for. - Mer langvarige og hyppige fravær fra hjemmet, også utover kvelden/natten uten å gi noen god forklaring på dette. - Generelt inntrykk av at fortroligheten mellom foreldrene og vedkommende blir mindre. - Bruk av solbriller, også inne. (Brukes for å skjule forandringer i pupillene eller for å kompensere oppstått habilitet i øynene, noe som oppstår ved narkotikamisbruk.) - Oppfarenhet og irritabilitet ut over det som en kan regne som normalt for alderen, og det man ellers har vært vant til. - Spesielt pratsom ut over det vanlige, men springer fra emne til emne uten skikkelig sammenheng. Latteranfall. Fysiske forandringer : - Gjentatte tilfeller av snue, røde og tårefylte øyne. Hoste der det ikke er grunn til å anta at dette skyldes vanlig sykdom. Ofte kan disse tilstandene være kombinert med kvalme, oppkast eller generell dårlig allmenntilstand. - Uforklarlige tretthetssymptomer, likegladhet og overdreven gjesping i tide og utide. - Umotivert fnising og krampelatter, som om vedkommende er beruset, men uten at det lukter alkohol eller lynol. - Dårlig matlyst generelt, men overdreven spising av sukkertøy, kaker og søte drikker. - Kloremerker. Narkotikamisbrukeren får ofte kløe. Sammentrukne pupiller/utvidede pupiller, uvanlig mimikk med umotiverte og ukontrollerte grimaser eller muskelrykninger under samtaler. - Blodskutte øyne. - Merker etter nålestikk, arr og blåmerker spesielt inne i albuleddet eller på underarmene. Funn av gjenstander i klær og på rom : - Blodflekker, eventuelt spor etter vasking av slike på skjorteermene (spesielt inne i albuleddet). - Funn av bomullsdotter og sprøyter eller sprøytespisser, bøyde skjeer, sotete metallokk, askorbinsyre, små metallesker med rar lukt. - Funn av brune klumper/fragmenter, sølvpapir, «gladpack», piperensere, «pesolavekt», maispipe med rist, sigarettpapir i meterruller, kniv med sotet blad etc. - Hasjisj oppbevares gjerne i forskjellige typer metallesker, «kinderegg", fyrstikkesker eller sigarettpakker. - Hasjisj har en strek karakteristisk søtlig lukt. Ved røyking opptrer ofte flere sammen. På rommet skal det helst være dempet belysning med en atmosfære av ro og mystikk (lamper med skjermer som kan gi spesielt lys, røkelse m.m.). Er foreldrene borte i weekenden er dette forhold en bør ha oppmerksomheten rettet mot. Lukten henger gjerne igjen i rommet. - Besittelse av mye penger. Opplyser gjerne at pengene blir oppbevart for andre. Sosiale problemer : - Tiltakende etiske forfall. Vedkommende blir generelt mindre og mindre til å stole på. Holder ikke avtaler. Kan gripes i store og små løgner. - Bagatelliserer konflikter med skole, arbeidsgiver, kamerater, politi o.l. - Åpenbar interesse for å forsvare bruk av stoffer. - Samkvem med kjente narkomane. - Blir tatt for småtyverier, gjerne av lett omsettelige gjenstander. - Tiltakende «gi blaffen»-mentalitet og negativ innstilling til generelle samfunnsmessige normer ut over det som er vanlig for aldersgruppen